Klimakrisen er arbeiderkamp

1. mai handler om solidaritet. Da må vi også snakke om klima, og de som rammes først og verst.

KLIMAKANALEN MENER

Arbeidernes internasjonale kampdag markeres 1. mai, og dette er en dag for solidaritet, rettferdighet og kampvilje. I 2025 må vi utvide solidariteten til å omfatte både mennesker og planeten. Klimakrisen er ikke bare et spørsmål om natur og temperatur, den er også en dypt sosial krise.

Ekstremvær, hetebølger og naturkatastrofer rammer verdens arbeidere først og hardest. Jordbrukere mister avlinger. Bygningsarbeidere utsettes for farligere arbeidsforhold. Transportarbeidere må forholde seg til flom, ras og uforutsigbare forhold. HMS må tenkes på nytt, for verden er ikke som den var.

Mange nye klimajobber

Samtidig ligger det enorme muligheter i overgangen til et nullutslippssamfunn. Vi trenger 100.000 nye klimajobber i Norge alene – innen fornybar energi, energieffektivisering, naturrestaurering, grønne transportløsninger og sirkulær økonomi. Disse jobbene kan ikke flagges ut. De må bygges her av fagfolk, med skikkelige lønns- og arbeidsvilkår.

Vi må ut av oljebobla og inn i en bærekraftig framtid, er budskapet til en av LOs 1. mai-paroler i år. Lofoten, Vesterålen og Senja er noen av våre mest sårbare og unike naturområder. Disse områdene er avgjørende for gytingen av torsk, og viktige for både fiskerinæringen og biologisk mangfold. Oljeboring her er et feilgrep, og et svik mot kommende generasjoner.

Rettferdig klimaomstilling

Skal vi lykkes med det grønne skiftet, må det være rettferdig. Klimaomstillingen må bygge fellesskap, ikke øke forskjellene. Vi kan ikke ha et samfunn der noen flyr privatfly, mens andre mister jobben på grunn av omstillingene. Rettferdig fordeling av både kostnader og gevinster er selve nøkkelen.

Klimakampen er derfor også en arbeiderkamp. På årets 1. mai må vi heve stemmen for rettferdig klimaomstilling, grønne jobber og trygge arbeidsforhold i en verden i endring.

Bildet er fra fjorårets 1. mai-markering. Foto: Broen til framtiden