Klimatoppmøtene leverer ikke, utslippene øker og propagandaen brer om seg. Likevel vokser folkeviljen for endring verden over.
Ti år etter Parisavtalen skulle verden vært godt i gang med å kutte utslipp, bygge robuste samfunn og fase ut fossil energi. I stedet ser vi økende utslipp, økende propaganda, og økende avmakt.
Forskningsstipendiat Janne Parviainen ved Stockholm Environment Institute mener det nå er vanlige mennesker, ikke verdens ledere, som må vise vei.
Tilbake i 2015 skrev klimaforskeren Chris Rapley at Parisavtalen kunne bli et historisk vendepunkt, men bare dersom den ble fulgt av reell handling. Siden den gang har virkeligheten tatt en annen retning.
– Klimadiskusjoner er druknet i geopolitisk støy, feilinformasjon og et fossillobbyapparat med stadig lengre tentakler, skriver Parviainen i et innlegg, publisert av instituttet.
Livsendrende klimarisiko
Militærbudsjettene øker, mens finansieringen av klimatilpasning knapt dekker brøkdeler av behovene.
En global gjennomgang av mer enn 1.500 klimapolitiske tiltak viser at bare fire prosent har gitt betydelige utslippskutt. Samtidig setter verdens CO₂-utslipp nye rekorder år etter år. Den rikeste én prosenten står alene for 16 prosent av utslippene, mens 1,2 milliarder mennesker lever med livsendrende klimarisiko.
– På klimatoppmøtene står resultatene i stampe. År etter år deltar petrostater som både vertskap og lobbyister, mens journalister og aktivister arresteres utenfor portene. USA har meldt seg ut av avtalen, igjen, og mange politiske ledere fortsetter å skyve det grønne skiftet foran seg, skriver Parviainen.
– Leverer ikke
Likevel ønsker folk flest mer handling. Den globale «Peoples’ Climate Vote» i 2024 viser at 80 prosent av verdens befolkning vil at landene deres gjør mer for å bremse klimaendringene. Nesten like mange vil at rike land skal hjelpe fattigere til å tilpasse seg.
Janne Parviainen mener konklusjonen er klar:
– Dagens styringsmodeller leverer ikke. Fossilavhengig økonomi og ressurskrevende teknologi gjør at selv grønne løsninger hviler på ustabile og ofte urettferdige systemer. Derfor må vi tørre å spørre: hvordan ser et samfunn ut som bruker mindre energi, ikke mer?
– Tilliten må finnes nedenfra, ikke ovenfra. For når institusjoner famler, er det i nabolagene, sivilsamfunnet, stemmeseddelen og hverdagslivet at reell klimamakt bygges. Endring skapes mellom mennesker som kjenner hverandre, snakker sammen og organiserer seg, mener Parviainen.
– Når lederne svikter, kan ikke vi gjøre det samme. Fremtiden er fortsatt i våre hender, legger forskningsstipendiaten til.
Illustrasjonsfoto: Stockholm Environment Institute
Legg igjen en kommentar