Karbonprising har vært et kjerneverktøy i klimapolitikken, men erfaringene fra Australia og Canada viser hvor raskt motstanden kan velte ordningen.
– Karbonprising har lenge vært sett på som selve gullstandarden i klimapolitikken i vestlige demokratier. Ved å sette en pris på utslipp skulle markedet styres i grønn retning. Erfaringene fra Australia og Canada viser imidlertid hvor politisk sårbar denne politikken er, og hvor raskt den kan falle når motstanden vokser.
Det skriver Jasmin Logg-Scarvell, som er doktorgradskandidat i gruppen for miljøstyring ved Copernicus-instituttet for bærekraftig utvikling, i et innlegg.
I Australia ble landets første nasjonale karbonpris innført i 2012.
– Allerede året etter ble den fjernet. Konservative politikere, med daværende opposisjonsleder Tony Abbott i spissen, gjorde avgiften til et symbol på elitestyring og økte levekostnader. Slagord som «axe the tax» dominerte valgkampen, og karbonprisingen ble fremstilt som en trussel mot arbeidsplasser og vanlige husholdninger. Protester, mediedrev og sterk lobbyvirksomhet fra fossilindustrien bidro til at ordningen kollapset – og etterlot et tiår med klimapolitisk ustabilitet, skriver Logg-Scarvell.
– Massiv politisk motstand
Canada fulgte et annet spor, men endte delvis samme sted.
– Landets nasjonale karbonprissystem ble innført i 2019 og besto av både en forbrukeravgift på drivstoff og et eget system for industrien. Mens industrien etter hvert aksepterte ordningen, ble forbrukeravgiften gjenstand for massiv politisk motstand. Konservative politikere koblet karbonprising direkte til økte levekostnader, inflasjon og regional urettferdighet – særlig i fossilrike provinser, informerer Logg-Scarvell.
Til tross for at Canadas høyesterett slo fast at karbonprisingen var grunnlovsmessig, fortsatte protestene.
– Demonstrasjoner, konvoier og kampanjer mot «karbonskatten» preget den politiske debatten. I 2025 ble forbrukeravgiften til slutt avviklet, etter økende politisk press og et lederskifte i regjeringen, skriver Logg-Scarvell.
– Traff reelle bekymringer
Felles for begge land er at motstanden ble drevet ovenfra og ned.
– Politiske eliter formet fortellinger som traff reelle bekymringer hos folk flest – særlig knyttet til økonomi og rettferdighet. Samtidig slet tilhengere av karbonprising med å kommunisere fordelene tydelig nok, selv når inntektene ble tilbakeført til husholdningene, opplyser Logg-Scarvell.
Erfaringene fra Australia og Canada reiser et grunnleggende spørsmål: Er karbonprising for politisk krevende til å være bærebjelken i klimapolitikken? Stadig flere peker nå på behovet for mer målrettede, sektorvise og mindre konfliktfylte tiltak, som industristandarder, investeringer i fornybar energi og reguleringer med tydelig klimaeffekt, men lavere politisk risiko.
Illustrasjonsfoto: Patrick McLachlan/Pexels
Legg igjen en kommentar